Japan mangler ambisjoner i kampen mot klimaendringene
Japan har nylig kommet med en "oppdatert" handlingsplan for hvordan de vil møte klimakrisa. "Oppdatert" i gåseøyne fordi landet, stort sett, bare gjentar sine gamle mål for 2030.
Dette er ikke bare sørgelig utilstrekkelig til å nå klimamålene, mens benekter anerkjent vitenskap og setter et dårlig eksempel. Noen av landene med størst utslipp, som USA, har allerede gjort det vanskelig å nå målene i Parisavtalen. Kampen mot klimakrisa har aldri vært mer alvorlig, selv om COP26, FN's 26. årlige toppmøte om klimaet, har blitt utsatt på grunn av den pågående pandemien.
De stadig økende utslippene av klimagasser har forårsaket stor skade i verden de siste årene, ekstremvær, oversvømmelser, skogbranner, varmebølger og tørkekatastrofer. Allikevel fortsetter verden å pumpe ut klimagasser i atmosfæren, med Kina, USA, India, Russland og Japan som de store synderne. Disse landene sto bak 62% av de samlede utslippene i 2018.
Tallene per innbygger viser en ekstrem skjevhet mellom rike og fattige land. Noe som tilsier at de rike, industrialiserte landene burde ta en ledende rolle i arbeidet med å redusere utslippene. Likevel mangler Japan ambisjoner og tar oppsiktsvekkende lite ansvar for å redusere egne utslipp.
I 2015, sa Japan at de skulle kutte utslippene sine med 26% innen 2030 (sammenlignet med nivået i 2013). Dette målet er ikke skjerpet i den nye oppdaterte versjonen. Formuleringene er vage, det finnes ingen konkret plan for hvordan utslippsreduksjonen skal skje. Japan bryter også mot et annet punkt i Parisavtalen, nemlig kravet om åpenhet og sporbarhet. Det har ikke vært noen høringsrunder i arbeidet med å lage den oppdaterte versjonen.
Tidligere, etter Kyotoavtalen, har Japan hatt som mål å redusere utslippene med 6% (fra nivået i 1990). Dessverre, i stedet for å gjøre reelle kutt satset Japan på kreativ bokførsel og kvotehandel. Japan fortsetter i det samme sporet, det er fortsatt kvotehandel som skal redde målet for 2050, som er å halvere utslippene (uspesifisert fra når). Kritikerne mener dette er svakt og utilstrekkelig.
Japan har jobbet tett med USA. De har tatt de samme standpunktene ved å benekte fakta, holde igjen på ambisjonsnivået, påstå at kull kan gjøres rent, satse på de samme teknologiene, nekte å finansiere overføring av grønn teknologi til utviklingsland, etc. Hvordan Japan og USA sammen fremmet bruk av kull og atomkraft i Sørøst-Asia er bare ett eksempel.
Japan er fra naturens side fattig på naturressurser og har lenge vært avhengig av å importerte store mengder fossilt brennstoff. Men tidlig, før år 2000, var Japan ledende på solceller, med halvparten av alle installerte solcellepaneler i verden. Men har senere ikke klart å konkurrere med utenlandsk teknologi på området. En krangel med Kina førte til at bruken av solceller avtok (fordi cellene inneholdt jordmetaller Japan ikke lenger ville importere).
Vindkraft har aldri tatt av i Japan på grunn av jordskjelv og strenge miljøkrav.
Før katastrofen ved atomanlegget i Fukushima i 2011, sto atomkraft for 14% av kraftproduksjonen i landet. Fukushima forandret Japan.
Men i stedet for å gjenopplive solenergien, satset Japan på kull, det var billigere og enklere. En tredel av energiproduksjonen i landet er kullkraft. Landet har 90 kullkraftverk og planlegger å bygge enda 22. Derfor har utslippene gått opp, ikke ned.
Lobbyvirksomheten for fossile energikilder står sterkt i Japan. Jeg lurer på om noen av politikerne sitter i lomma deres.
Verden bør slutte med å sitte stille og se på at noen få klimaverstinger ødelegger planeten.
Min mening: Det er avdekket at Fukushima var et resultat av korrupsjon og ulovlige besparelser. Fukushima må sees på som en forbrytelse ikke en ulykke.
Kilde: Climate Home News, Politics, Japan’s woeful climate plan amounts to science denial, 3. april 2020, https://www.climatechangenews.com/2020/04/03/japans-woeful-climate-plan-amounts-science-denial/
Søkeord: Japan, togradersmålet, global oppvarming, klimagassutslipp, klimatiltak, Fukushima, Parisavtalen, Kyotoavtalen
Dette er ikke bare sørgelig utilstrekkelig til å nå klimamålene, mens benekter anerkjent vitenskap og setter et dårlig eksempel. Noen av landene med størst utslipp, som USA, har allerede gjort det vanskelig å nå målene i Parisavtalen. Kampen mot klimakrisa har aldri vært mer alvorlig, selv om COP26, FN's 26. årlige toppmøte om klimaet, har blitt utsatt på grunn av den pågående pandemien.
De stadig økende utslippene av klimagasser har forårsaket stor skade i verden de siste årene, ekstremvær, oversvømmelser, skogbranner, varmebølger og tørkekatastrofer. Allikevel fortsetter verden å pumpe ut klimagasser i atmosfæren, med Kina, USA, India, Russland og Japan som de store synderne. Disse landene sto bak 62% av de samlede utslippene i 2018.
Tallene per innbygger viser en ekstrem skjevhet mellom rike og fattige land. Noe som tilsier at de rike, industrialiserte landene burde ta en ledende rolle i arbeidet med å redusere utslippene. Likevel mangler Japan ambisjoner og tar oppsiktsvekkende lite ansvar for å redusere egne utslipp.
I 2015, sa Japan at de skulle kutte utslippene sine med 26% innen 2030 (sammenlignet med nivået i 2013). Dette målet er ikke skjerpet i den nye oppdaterte versjonen. Formuleringene er vage, det finnes ingen konkret plan for hvordan utslippsreduksjonen skal skje. Japan bryter også mot et annet punkt i Parisavtalen, nemlig kravet om åpenhet og sporbarhet. Det har ikke vært noen høringsrunder i arbeidet med å lage den oppdaterte versjonen.
Tidligere, etter Kyotoavtalen, har Japan hatt som mål å redusere utslippene med 6% (fra nivået i 1990). Dessverre, i stedet for å gjøre reelle kutt satset Japan på kreativ bokførsel og kvotehandel. Japan fortsetter i det samme sporet, det er fortsatt kvotehandel som skal redde målet for 2050, som er å halvere utslippene (uspesifisert fra når). Kritikerne mener dette er svakt og utilstrekkelig.
Japan har jobbet tett med USA. De har tatt de samme standpunktene ved å benekte fakta, holde igjen på ambisjonsnivået, påstå at kull kan gjøres rent, satse på de samme teknologiene, nekte å finansiere overføring av grønn teknologi til utviklingsland, etc. Hvordan Japan og USA sammen fremmet bruk av kull og atomkraft i Sørøst-Asia er bare ett eksempel.
Japan er fra naturens side fattig på naturressurser og har lenge vært avhengig av å importerte store mengder fossilt brennstoff. Men tidlig, før år 2000, var Japan ledende på solceller, med halvparten av alle installerte solcellepaneler i verden. Men har senere ikke klart å konkurrere med utenlandsk teknologi på området. En krangel med Kina førte til at bruken av solceller avtok (fordi cellene inneholdt jordmetaller Japan ikke lenger ville importere).
Vindkraft har aldri tatt av i Japan på grunn av jordskjelv og strenge miljøkrav.
Før katastrofen ved atomanlegget i Fukushima i 2011, sto atomkraft for 14% av kraftproduksjonen i landet. Fukushima forandret Japan.
Men i stedet for å gjenopplive solenergien, satset Japan på kull, det var billigere og enklere. En tredel av energiproduksjonen i landet er kullkraft. Landet har 90 kullkraftverk og planlegger å bygge enda 22. Derfor har utslippene gått opp, ikke ned.
Lobbyvirksomheten for fossile energikilder står sterkt i Japan. Jeg lurer på om noen av politikerne sitter i lomma deres.
Verden bør slutte med å sitte stille og se på at noen få klimaverstinger ødelegger planeten.
Min mening: Det er avdekket at Fukushima var et resultat av korrupsjon og ulovlige besparelser. Fukushima må sees på som en forbrytelse ikke en ulykke.
Kilde: Climate Home News, Politics, Japan’s woeful climate plan amounts to science denial, 3. april 2020, https://www.climatechangenews.com/2020/04/03/japans-woeful-climate-plan-amounts-science-denial/
Søkeord: Japan, togradersmålet, global oppvarming, klimagassutslipp, klimatiltak, Fukushima, Parisavtalen, Kyotoavtalen
Kommentarer
Legg inn en kommentar