Karbonlagring i norske økosystemer
Det mest effektive klimatiltaket i Norge er kanskje hverken å kaste mindre mat eller å parkere bilen. Et av det viktigste klimatiltakene som kan gjennomføres i Norge, er nemlig å la norsk natur være mest mulig i fred. Det avsløres i en ny rapport som Norsk institutt for naturforskning (Nina) har laget på oppdrag fra WWF Verdens naturfond.
Rapporten presenterer omtrentlige estimater av karbonbudsjettene i Fastlands-Norges økosystemer.
Den beskriver karbonkretsløpet i fem viktige økosystemgrupper:
Våre estimater viser at det største karbonlageret i Norge ligger i skog (32 %), som også dekker 38 % av det totale landarealet. Våtmark og permafrost dekker henholdsvis 10 % og 3 % av den totale landmassen, men lagrer allikevel over 2,2 gigatonn karbon, som tilsvarer 31 % av landets karbon. Disse to økosystemene er de mest karbontette økosystemene per km2, med henholdsvis 53 og 48 kg karbon per kvadratmeter for våtmarker og permafrost. I innsjøsedimenter finnes 45 kg karbon per kvadratmeter, som utgjør 13 % av all karbonlagring. Skog og lav- og mellomalpin sone tar opp mest karbon på årsbasis (henholdsvis 5,5 og 5,3 megatonn karbon per år), med alpine lyngheier som natur-typen som bidrar mest i fjellets karbonlager. Våre estimater viser at Norge totalt har omtrent 0,18 % av de globale karbonlagrene, med en landmasse som tilsvarer 0,07 % av jordoverflaten. Dette skyldes sannsynligvis den høye dekningen av karbonrike myrer og boreale skoger.
Siden godkjenningen av Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å bli karbonnøytral innen 2050, men har i dag et av de høyeste CO2-(ekvivalent)-utslippene per innbygger i Europa og er dermed blant de 20 % av verdens land med høyest utslipp.
Systemet for rapportering av utslipp for Norge omfatter (bruksendringer i) produktiv skog, jordbruks- og beitemark, infrastrukturområder og en liten del av det totale myrområdet. En stor del av Norges øvrige arealer er imidlertid ikke omfattet av karbonregnskapet, selv om forvaltning og/eller bruksendringer har stor betydning for deres karbonutslipp og -opptaksevne.
For øyeblikket tar f.eks. ikke karbonrapportering og arealstatistikk høyde for ikke-forvaltede arealer, slik som våtmarker, permafrost, alpine soner, fjellskog, ferskvannssedimenter eller åpent lavland utenom landbruksareal. Disse områdene utgjør mer enn halvparten av Norges areal og kan utgjøre omtrent 68 % av landets karbonlager. Heller ikke kystøkosystemer som tareskog er inkludert, selv om disse spiller en nøkkelrolle for både karbonbudsjetter og biologiske mangfold.
Ifølge FNs klimapanel (IPCC) er bevaring og forbedring av naturlige karbonfangere og karbonlagre en av de sikreste måtene å bekjempe de mest ekstreme klimaendringene på. Den mest kostnadseffektive måten er ved å bruke eksisterende økosystemer. Nåværende nasjonale karbonregnskap vurderer kun endringer i arealbruk og hvordan disse kan påvirke karbonutslipp.
Ikke-forvaltede økosystemer er dermed sterkt underrepresentert, og deres betydning for naturmangfoldet blir heller ikke tatt høyde for.
Tapet av biologisk mangfold er akselererende og har negative konsekvenser for bestander, arter, samfunn, økosystemer og dermed økosystemtjenester. Å sikre et mangfold av økosystemer med god tilstand, enten ved å bevare uberørte naturtyper eller ved å restaurere degradert natur, vil sikre den største verdien av økosystemtjenester og tilpasningsevnen til klimaendringer.
Ikke-forvaltede og tilsynelatende uproduktive økosystemer, som alpine naturtyper og våtmarker, har en betydelig evne til å binde og lagre karbon.
NINA foreslår at det i tillegg til klimakur utredes en tilsvarende naturkur. Målet bør være å implementere norsk handlingsplan for naturmangfold, følge opp funn og anbefalinger fra det internasjonale naturpanelet (IPBES) og de nye globale målene som skal vedtas av konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) i oktober 2020.
En naturkur vil kunne bidra til at Norge opprettholder et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand, noe som er svært viktig for lagring og opptak av karbon. Naturkur bør blant annet inneholde en oversikt over tiltak og løsninger som er bra for både naturmangfold og klima. En slik utredning bør inneholde særskilte kapitler som kombinerer klima- og naturkur, hvor tiltak for klimatilpasning og bevaring av biologisk mangfold og økosystemtjenester ses i sammenheng, gir synergier og forsterker hverandre.
Kilder:
Norsk institutt for naturforskning, Karbonlagring i norske økosystemer, Temahefte, April 2020,
https://www.wwf.no/assets/attachments/Temahefte.pdf
Norsk institutt for naturforskning, NINA Rapport, Carbon storage in Norwegian ecosystems, 2020,
https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2644829
Aftenposten, Norge, Forskere avslører: Enorme mengder karbon er lagret i norsk natur, 12. april 2020, https://www.aftenposten.no/norge/i/K3m337/forskere-avsloerer-enorme-mengder-karbon-er-lagret-i-norsk-natur
Søkeord: Norge, karbon, karbonkilde, karbonlagring, klimagassutslipp, klimatiltak
Rapporten presenterer omtrentlige estimater av karbonbudsjettene i Fastlands-Norges økosystemer.
Den beskriver karbonkretsløpet i fem viktige økosystemgrupper:
- Skog,
- Fjell (inkl. kryosfære),
- Åpent lavland (inkl. jordbruksareal),
- Våtmark og
- Ferskvann/kyst.
Våre estimater viser at det største karbonlageret i Norge ligger i skog (32 %), som også dekker 38 % av det totale landarealet. Våtmark og permafrost dekker henholdsvis 10 % og 3 % av den totale landmassen, men lagrer allikevel over 2,2 gigatonn karbon, som tilsvarer 31 % av landets karbon. Disse to økosystemene er de mest karbontette økosystemene per km2, med henholdsvis 53 og 48 kg karbon per kvadratmeter for våtmarker og permafrost. I innsjøsedimenter finnes 45 kg karbon per kvadratmeter, som utgjør 13 % av all karbonlagring. Skog og lav- og mellomalpin sone tar opp mest karbon på årsbasis (henholdsvis 5,5 og 5,3 megatonn karbon per år), med alpine lyngheier som natur-typen som bidrar mest i fjellets karbonlager. Våre estimater viser at Norge totalt har omtrent 0,18 % av de globale karbonlagrene, med en landmasse som tilsvarer 0,07 % av jordoverflaten. Dette skyldes sannsynligvis den høye dekningen av karbonrike myrer og boreale skoger.
Siden godkjenningen av Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å bli karbonnøytral innen 2050, men har i dag et av de høyeste CO2-(ekvivalent)-utslippene per innbygger i Europa og er dermed blant de 20 % av verdens land med høyest utslipp.
Systemet for rapportering av utslipp for Norge omfatter (bruksendringer i) produktiv skog, jordbruks- og beitemark, infrastrukturområder og en liten del av det totale myrområdet. En stor del av Norges øvrige arealer er imidlertid ikke omfattet av karbonregnskapet, selv om forvaltning og/eller bruksendringer har stor betydning for deres karbonutslipp og -opptaksevne.
For øyeblikket tar f.eks. ikke karbonrapportering og arealstatistikk høyde for ikke-forvaltede arealer, slik som våtmarker, permafrost, alpine soner, fjellskog, ferskvannssedimenter eller åpent lavland utenom landbruksareal. Disse områdene utgjør mer enn halvparten av Norges areal og kan utgjøre omtrent 68 % av landets karbonlager. Heller ikke kystøkosystemer som tareskog er inkludert, selv om disse spiller en nøkkelrolle for både karbonbudsjetter og biologiske mangfold.
Ifølge FNs klimapanel (IPCC) er bevaring og forbedring av naturlige karbonfangere og karbonlagre en av de sikreste måtene å bekjempe de mest ekstreme klimaendringene på. Den mest kostnadseffektive måten er ved å bruke eksisterende økosystemer. Nåværende nasjonale karbonregnskap vurderer kun endringer i arealbruk og hvordan disse kan påvirke karbonutslipp.
Ikke-forvaltede økosystemer er dermed sterkt underrepresentert, og deres betydning for naturmangfoldet blir heller ikke tatt høyde for.
Tapet av biologisk mangfold er akselererende og har negative konsekvenser for bestander, arter, samfunn, økosystemer og dermed økosystemtjenester. Å sikre et mangfold av økosystemer med god tilstand, enten ved å bevare uberørte naturtyper eller ved å restaurere degradert natur, vil sikre den største verdien av økosystemtjenester og tilpasningsevnen til klimaendringer.
Ikke-forvaltede og tilsynelatende uproduktive økosystemer, som alpine naturtyper og våtmarker, har en betydelig evne til å binde og lagre karbon.
NINA foreslår at det i tillegg til klimakur utredes en tilsvarende naturkur. Målet bør være å implementere norsk handlingsplan for naturmangfold, følge opp funn og anbefalinger fra det internasjonale naturpanelet (IPBES) og de nye globale målene som skal vedtas av konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) i oktober 2020.
En naturkur vil kunne bidra til at Norge opprettholder et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand, noe som er svært viktig for lagring og opptak av karbon. Naturkur bør blant annet inneholde en oversikt over tiltak og løsninger som er bra for både naturmangfold og klima. En slik utredning bør inneholde særskilte kapitler som kombinerer klima- og naturkur, hvor tiltak for klimatilpasning og bevaring av biologisk mangfold og økosystemtjenester ses i sammenheng, gir synergier og forsterker hverandre.
Kilder:
Norsk institutt for naturforskning, Karbonlagring i norske økosystemer, Temahefte, April 2020,
https://www.wwf.no/assets/attachments/Temahefte.pdf
Norsk institutt for naturforskning, NINA Rapport, Carbon storage in Norwegian ecosystems, 2020,
https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2644829
Aftenposten, Norge, Forskere avslører: Enorme mengder karbon er lagret i norsk natur, 12. april 2020, https://www.aftenposten.no/norge/i/K3m337/forskere-avsloerer-enorme-mengder-karbon-er-lagret-i-norsk-natur
Søkeord: Norge, karbon, karbonkilde, karbonlagring, klimagassutslipp, klimatiltak
Kommentarer
Legg inn en kommentar