Minneskrift: En planet hvor skjønnheter blir borte

Ved utgangen av 2019 var det tre milliarder færre fugler i
Nord-Amerika, enn i 1970. En tredel av fuglene er altså borte

En morgen, for noen dager siden, mens jeg gikk i utkanten av parken der jeg bor, fikk jeg øye på en rødkardinal, den første fuglen jeg husker at jeg så, for snart 63 år siden, da jeg var 12 år.

Jeg ble slått av hvor rød og vakker den var. Jeg var på besøk i Connecticut og, mirakuløst nok, hadde de jeg bodde hos en fuglebok jeg fikk bla i. Jeg fant fuglen jeg hadde sett, leste om den og skrev stil om den da jeg hadde kommet hjem til New York. Vi hadde fugler i New York også, duer for det meste, men de var ingenting mot rødkardinalen.

Nå mer enn seks tiår senere, mitt i koronaepidemien, med så godt som hele byen innendørs har jeg også isolert meg selv, så godt jeg kan. Det er litt flaut å skrive om en  fugl, føler nesten at jeg trenger å unnskylde meg. For jeg lever i en Covid-19-preget verden, i et land som blir kjørt i grøfta av en president fra Helvete, på en planet som han og kumpanene hans tydeligvis har tenkt å koke ihjel.

Det var ikke en tilfeldighet at, for eksempel, når Donald Trump endelig klarte å forstå at pandemien var uunngåelig, og sluttet å benekte at den fantes, mens økonomien han har skrytt av i tre år krasjlandet, var en av de første gruppene han bekymret seg for ikke deg og meg, eller velgerbasen hans for den sags skyld. Han bekymret seg for olje-, gass- og kullindustrien. Mens transportnæringen gikk i stå på grunn av virusfrykt og det pågikk en vill oljepriskrig mellom Saudi-Arabia og Russland, fikk produsentene av fossilt-brennstoff i USA seg en skikkelig omgang. Så Trump strakte ut en hånd til dem, både i medfølelse og med penger. Han lovte å kjøpe umulige mengder olje til landets strategiske oljereserve. Det hjalp svært få hjelpetrengende amerikanere. I det øyeblikket var det klart at USA, i en tid hvor landet gjennomgår en svært alvorlig krise, styres av en gjeng pyromaner med presidenten i spissen.

Så, en rødkardinal? Virkelig? Det er det jeg vil fokusere på i en verden som, etterhvert som den blir varmere, vil oppleve nye pandemier oftere og oftere, for ikke å snake om enorme skogbranner, oversvømmelser, ekstremvær, og Gud vet hva annet. Ærlig talt, i et land med stengte skoler, voksne i selvpåført isolasjon, og syke og eldre som dør, på en planet som ser ut til å slå sprekker, i et land som, inntil nylig, ikke kunne teste mer enn en håndfull mennesker for Covid-19 på to-tre måneder enn det Sør-Korea gjorde, og dette er ikke en trykkfeil, på en enkelt dag. Hvor er min sans for proporsjoner?

Men, hvis du bærer over med meg et øyeblikk, jeg tror det er en sammenheng, selv om den ikke er åpenbar, mellom vår forpinte verden og denne ildrøde fuglen jeg husker fra barndommen. Hvor skal jeg begynne? La meg begynne med å røpe at fugler var min store hemmelighet i tenårene.

Noen kvelder om våren, dro bestevennen min og jeg til Central Park, den fantastiske grønne flekken i midten av Manhattan. Det var de kveldene da det spektakulære, årlige fugletrekket fløy over byen. Det er få grønne flekker å lande på i New York, så parken var det naturlige valget. Vennen min hadde lånt kikkerten til onkelen sin, så vi hadde noe å se med. Vi gikk alene rundt i parken (uten å ha fortalt noen hvor vi var, for da hadde vi ikke fått lov).

Vi så etter eksotiske fugler som hadde mellomlandet på turen sin nordover. Selvfølgelig, for oss var nesten alle eksotiske. Fugler av arten tanager (som jeg ikke finner et norsk navn på), skarlagensrøde fugler med svarte vinger, kastanjebrune og svarte hagetrupialer (orchard orioles), som det ville gå flere tiår før jeg så igjen, og mer vanlige lundtrupialer (baltimore orioles). Og selvfølgelig var alle sangerne der, de små, raske, syngende skapningene i alle verdens farger og design: american redstart, hemlokkparula (blackburnian warbler), klatreparula (black-and-white warbler), blåparula (black-throated blue warbler), blåvingeparula (blue-winged warbler), brunsideparula (chestnut-sided warbler), gulstrupeparula (yellow-throated warbler), magnoliaparula (magnolia warbler), buskparula (prairie warbler), myrparula (palm warbler) og gulparula (yellow warbler).

Den hemmelige nøkkelen til denne hemmelige verdenen: De gamle fuglekikkerne. De satt på benkene ved Belvedere Castle og så ut over dammen der. De var svært tålmodige, glade for (og sikkert forundret over) at to ungdommer var så ivrige etter å lære av dem. De lånte villig bort kikkertene sine og forklarte oss hvordan vi kunne kjenne igjen de ulike fuglene. 

For meg var dette fantastisk. Fuglene var vakre, det hadde både jeg og vennen min en dyp forståelse av. Hele vårt liv har vi forsøkt å møtes i parken i begynnelsen av mai for å se på fugler, en gang til, for enda en gang å bli betatt av skjønnheten til disse bevingede skapningene. Men i år blir det kanskje ikke noe av på grunn a koronapandemien. Vi sitter begge i frivillig isolasjon. 

På 1950-tallet var det svært viktig å holde det hemmelig at vi så på fugler. Fuglekikking var ikke en mandig ting å drive med. Hvis en gutt hadde innrømmet det, hadde det ikke vært grenser for hva han ville ha måttet gjennomgå. Vi ville ha blitt fryst ut av gjengen, i det minste. (Ingen av oss tenkte den gangen at andre også hadde hemmeligheter.)

I dag, i et annet Amerika, hvor koronaviruset herjer, hvor masseutryddelse av eldre mennesker er en reell trussel, hvor børsene er i fritt fall, hvor resesjon og depresjon skimtes på horisonten og vår framtidige F.D.R (hint: presidenten som hjalp oss ut av den Store Depresjonen på 1930-tallet) bør være en 77-år gammel tidligere visepresident som har sett sine beste dager, føles det rart å skrive om fugler. Men kanskje det er hele poenget?

Tenk på det slik: Ved utgangen av 2019, rapporterte tidsskriftet Science, var det tre milliarder færre fugler enn i 1970 i Nord-Amerika. En tredel av fuglene er borte. Carl Zimmer i New York Post sa det slik: "Himmelen tømmes."

Sangerne en blant de som har tatt den hardeste smellen. Det er (estimert) 617 millioner færre sangere. En annen gruppe er fugler som migrerer langs østkysten av USA. Årsakene er mange: tap av habitat, sprøytevernmidler, huskatter, men klimaendringene er utvilsomt også en stor faktor. Hvis vi ikke gjør noe med klimaet, vil brorparten av alle fugleartene forsvinne på et par mannsaldre.

Utryddet

Ta det ordet i munnen din, tygg på det, kjenn etter. Borte, vekk, No more. Fini.

Det er selvfølgelig et globalt problem som ikke bare rammer Amerika. Og Apokalypsen er ikke begrenset til å omfatte fugler. Insektene forsvinner. Monarksommerfugler er ned 90% på bare 20 år i USA. Vi mennesker bryr oss ikke så mye om at de er vakre, men det er ikke grunne til at vi trenger dem. De pollinerer. Maten vår forsvinner uten dem.

Mandag 8. mars, i hjembyen min, New York City, var temperaturen 20 grader celsius og det var normalt. For 19. februar hadde vi hatt 25,5 grader mitt på vinteren. Den høyeste temperaturen målt i februar noen gang. Vi må begynne å skrive "vinter". Det har (nesten) ikke vært snø i vinter og det burde ikke forbause noen siden de siste fem årene er de fem varmeste noen gang på denne planeten (det samme kan sies om de siste ti årene, og 19 av de siste 20 årene). Det er allerede mer enn 50% sjanse for at 2020 blir det varmeste året i historien.

Det var denne dagen, 8. mars, at jeg så de første krokusene og påskeliljene. Det var utrolig merkelig og, sant nok, hadde vært vakkert, pent vær, blomster, vår i lufta, fantastisk, hvis ikke de var et tegn på at denne planeten står overfor en krise som er mange ganger større enn pandemien.

Det er så trist at det som fortsatt er vakkert på denne planeten, i økende grad, er sannhetsvitner om at noe er forferdelig galt. Så, tenk på denne teksten som mitt minneord om planeten jeg vokste opp på og fuglene jeg kjente og var glad i. Dette er en for tidlig gravskrift for en verden som, hvis vi ikke plutselig tar oss sammen, hvis vi ikke kvitter oss med pyromaner som Donald Trump & Co og direktører og milliardærer som får på fossilt brennstoff, snart ikke kommer til å kjenne igjen.

I mellomtiden, se meg for deg - (så godt som) innelåst i leiligheten min - i sorg. Ikke over min egen skjebne, selv om jeg er 76 og snart har gjort mitt, men for de som blir igjen, barna og barnebarna mine spesielt. Dette var ikke den verdenen jeg hadde tenkt de skulle arve.

I dette koronaøyeblikket, blir jorden omformet foran øynene dine til en av disse manglende skjønnhetene. Jeg vil at etterkommerne mine skal kunne kikke på fugler i Central Park, langt inn i framtida, nei for alltid. Jeg håper fortsatt.

Kilde:
Common Dreams, views, In Memoriam: A Planet of Missing Beauties, 24. mars 2020,
https://www.commondreams.org/views/2020/03/24/memoriam-planet-missing-beauties

Søkeord: USA, artsmangfold, truede arter, fugler, korona, Donald Trump, klimaforbrytelse, monarksommerfugl