I 30 år har vi snakket om klimaendringene. Hvorfor gjør vi ikke noe med det?
Jeg vet ikke hva jeg gjorde 23. juni 1988, men jeg kan gjette. Det var omtrent en uke til jeg var ferdig med å studere journalistikk, tidene har virkelig forandret seg, for jeg hadde allerede blitt tilbudt en jobb. Så det var nok det jeg brukte tiden på, pluss dama, pluss å tilbringe tid med venner. Vi snakket aldri om klimaendringer. Men det var det noen som gjorde. For 23. juni 1988 var dagen da James Hansen, klimaforsker hos NASA talte i en høring i senatet i USA. Han hadde en advarsel å komme med.
Essensen av det han sa var tre ting:
- Jorda var varmere enn den noengang hadde vært siden målingene startet
- Temperaturøkningen kom av drivhuseffekten
- På grunn av denne globale oppvarmingen ville vi få mer ekstremt vær
Starten på det internasjonale klimapanelet (engelsk: Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC)) hadde hat møter siden 1985, og ble formelt stiftet i 1988.
Med Hansens vitnemål ble global oppvarming en "ting".
IPCC publiserte sin første rapport i 1990. Den gangen jobbet jeg som reporter for Radio New Zealand, men var ganske selvfokusert. Når jeg ser på reportasjen min fra dengang, sier den ingenting i nærheten av "himmelen vil falle ned", den er forsiktig og snakker vagt om hva som kan skje en gang i framtiden, i det neste århundret.
For en ung mann, riktignok med universitetsutdannelse, var global oppvarming spennende mer enn alarmerende. Det var jo så lenge til neste århundre.
Det var det ikke i 1995. Da kom den andre rapporten til IPCC. Nå var språket tydeligere. Nøkkelfrasen i rapporten var: "Samlet tyder funnene på at menneskene påvirker klimaet." Det var ikke rare greiene, men det var nok for meg.
Jeg var da i London, på BBC Radio sin forskningsavdeling, og forsto hvor forsiktig forskere pleier å uttrykke seg. Den vitenskapelige metode, å bare akseptere noe som sant når du har ugjenkallelige bevis, betyr at de jobber i etapper og er vant til at resultatene deres blir etterprøvd. De roper ikke "jeg fant, jeg fant". Så når det sto "samlet tyder funnene på" var det deres måte å ringe med varselbjella.
Det var da det traff meg: Klimaendringene skjedde virkelig og vi måtte gjøre noe med det.
Jeg forsto også at det er mange smarte mennesker som jobber for myndighetene. Så jeg var sikker på at myndighetene ville ta dette på alvor og finne tiltak for å redusere utslippene av klimagass. Så smart var jeg.
Så fulgte fem travle år. Jeg giftet meg, flyttet tilbake til Australia og fikk barn.
Jeg undret meg mer og mer over at myndighetene, særlig i mitt eget land, gjorde lite eller ingenting for å redusere utslippene.
I 2001 kom den tredje rapporten fra IPCC. Her ble konsekvensene av å ikke gjøre noe beskrevet tydelig. Dessverre kom denne rapporten 2. september 2001, bare ni dager senere skjedde det noe som overskygget den fullstendig.
Noe annet ble tydelig i årene som fulgte. Myndighetene fortsatte å ikke gjøre noe. Men, det ble mer og mer propaganda mot de vitenskapelige bevisene. Til tross for enighet blant forskerne, ble funnene deres utfordret i det offentlige rom og av mainstream media. Et stort (og økende) antall artikler ble skrevet over den samme lesten: Noen forskere sier at klima endrer seg, men "langt fra" alle. Eller denne lesten: "Ny forskning viser at frykten for klimaendringene er overdrevet. Det er ikke sikkert det skjer en gang."
Jeg mislikte sterkt at media begynte å balansere reportasjene sine og intervjuene sine. De ga like mye tid og oppmerksomhet til klimafornektere som til klimaforskere.
Jeg forsto hvorfor dette skjedde, for media er det alltid bedre at det er konflikt i en historie, to sider med motsatt syn. For kringkastere spesielt er det å "balansere" nyhetene en viktig del av jobben. Men siden journalisten ikke hadde vitenskapelig bakgrunn medførte denne "balanseringen" ofte at klimafornekteren slapp unna uten å bli utfordret. Ofte kunne ikke journalistene enkel matte engang.
Det er journalistenes oppgave å opplyse folket. De har feilet.
Det skjedde ting som ga meg håp: Tusenårstørke i Australia, Stern-rapporten i 2006, og Al Gore's An Inconvenient Truth. Alle gode krefter kom sammen for å gjøre klimaendringer noe folk brydde seg om. Kevin Rudd vant valget. Nå var det vel håp?
I mer enn to år innbilte jeg med at han og miljøminister Penny Wong skulle få til handel med klimakvoter. Da han oppga det, sendte jeg et sint brev som jeg aldri fikk svar på.
Karbonskatten som Julia Gillard og Bob Brown forhandlet seg fram til virket som en nødløsning det var lett å reversere. Det var den faktisk også. Tony Abbott gjorde det til en valgkampsak å fjerne denne skatten, og holdt ord.
Jeg var fortvilet, men så ble det verre.
De fem varmeste årene i verdenshistorien er de vi har hatt siden 2015. Mesteparten av Australia er rammet av tørke. For noen få år siden brant det i fjellene i Tasmania, der hadde det ikke vert en skogbrann på over 1000 år. I fjor opplevde Australia det varmeste året noen gang, og ble rammet av den største skogbrannen på planeten noen gang.
Alt dette skjer nå, når verden er en grad varmere enn i 1950. Vel, litt mer enn en grad i Australia.
Forskerne advarer igjen og igjen om at vi ikke tåler to grader oppvarming. Men, vi har stø kurs mot mye mer enn det. Der har du problemet i et nøtteskall.
To grader høres ikke mye ut. Det er kanskje derfor folk ikke blir skremt. Men, det er mye.
La meg forsøke å si det sånn: Mellom for 100 000 år siden og 12 000 år siden hadde vi en istid. Store deler av jordskorpa var dekket av is. Havnivået var omtrent 100 meter lavere enn det er nå.
Da var gjennomsnittstemperaturen 4 grader kaldere enn for 100 år siden. Fire grader er hele forskjellen. Hvis vi får 3 grader til med varme vil store deler av planeten bli ubeboelig. Og det er dit vi er på vei.
Klimakrisen er en mye mer alvorlig krise, mye farligere, mye større og mye vanskeligere å fikse enn koronapandemien.
Forskerne har stavet det for oss tydelig i 30 år. Miljøaktivister har kjempet. Men alle har begått feil. Forskerne trodde fakta var nok, at alt de måtte gjøre var å få faktaene på bordet. Og aktivistene ser ut som skinnhellige dommedagsprofeter som liker å bade seg i skyldfølelse.
Jeg var allerede en del av menigheten, med meg snakket de til en av de frelste. Men jeg tror ikke de trakk inn nok nye mennesker.
Så her er vi da. Etter år med tørke i hjemlandet, med økende mengder ekstremvær over hele verden, viser meningsmålingene at de fleste av oss har forstått nok til å mene at klimaendringer er et problem vi burde gjøre noe med.
Likevel løfter vi ikke en finger. Jeg trenger å forstå hvorfor. Derfor har jeg skrevet en artikkelserie, som denne teksten er en del av.
Og ja, en del av grunnen er olje-, gass-, og kullindustrien, og propagandaen deres. En del av grunnen er at det er vanskelig å få til endring. En del av grunnen er at det er enklere for politikerne å gjøre lite, særlig når de ikke er enige seg imellom.
Men mye av grunnen er deg og meg. Psykologien vår. De tingene som gjør oss til mennesker. Det er vanskelig å ta klimaendringene inn over seg.
Men umulig er det ikke. Det er alltid håp.
Kilde:
ABC News, news, Climate change talk has been around for 30 years. Where's the action?, 17. mai 2020, https://www.abc.net.au/news/2020-05-17/climate-change-action-has-been-missing-hot-mess-richard-aedy/12200196
Søkeord: Klimaendringer, global oppvarming, Australia, klimaforskning, fossilt brennstoff, skogbrann, tørke
Kommentarer
Legg inn en kommentar