Endelig, en klimapolitisk plattform som kan forene venstresida i USA

Fraksjonene på venstresida i amerikansk politikk har blitt enige om klimapolitikken.

Klimapolitikk ble et problem for president Obama. Det første forsøket kom aldri til behandling i Senatet. Så ble demokratene uenige seg imellom. Obama måtte styre ved hjelp av reguleringer som Donald Trump har opphevet. Klimapolitikken mellom 2008-2018 viste frustrerende lite progresjon. 

I det siste har det endelig skjedd noe, grupper på venstresiden har kommet sammen og meislet ut en felles plattform. Det har vist seg at de er enige om en hel del. For første gang finnes det en ambisiøs, politisk potent klimapolitikk som har bred nok støtte til å kunne forene venstresiden.

Med herjingene til koronaviruset og dårlige kortsiktige økonomiske utsikter er tid riktig for noe stort som kan gi håp. En visjon om en bedre framtid etter pandemien. Hvis Joe Biden er smart vil han stille seg bak denne visjonen og gjøre seg til frontkjemper for den. Det ville sannsynligvis gjort ham til et godt valg for alle på venstresida. Det ser altså ut til at demokratene kan gjøre klima til en god valgkampsak. Hvem skulle trodd det?

En av gruppene som står bak dette er Green New Deal, som trampet inn på scenen  i 2018 og endret diskusjonen helt, selv om de manglet konkrete forslag. En annen gruppe, US Climate Action Network skapte en prosess som til slutt involverte 175 personer fra i alt 106 organisasjoner. Sluttresultatet ble altså Vision for Equitable Climate Action, plattformen vi snakker om.

I USA er Demokratene blå, så The BlueGreen Alliance er en gruppe som kombinerer miljø og arbeidskår. De lagde Solidarity for Climate Action, det første klimaprogrammet stålarbeiderne har stilt seg bak. Dette var også et viktig bidrag til den nye plattformen. 

Det at så mange grupperinger har blitt hørt, folk fra forskjellige regioner, med ulike miljøutfordringer, begge kjønn, alle raser, og at utgangspunktet ikke var å lage et kompromiss, men med vyer og håp, bidro til å bygge tillit. Resultatet er bred enighet om at Amerika må reduser utslippene sine av klima gasser raskt, ved å innføre sektorspesifikke standarder, gjennomføre store offentlige investeringer, og forplikte seg til å opptre rettferdig.

Rapporten fra FN's klimapanel (IPCC) i 2018 beskrev tydelig hvor stor forskjell det er på en økning i den globale gjennomsnittstemperaturen på 1,5 grader og 2 grader, forskjellen er enorm, nei, den er katastrofal. For å unngå katastrofen må verden slutte å slippe ut CO2 innen 2050. Mange land er ikke i nærheten av å klare dette.

Derfor har null-utslipp innen 2050 blitt basislinje for demokratenes klimaplattform som alle de demokratiske presidentkandidatene i år gikk inn for. Demokrater i både kongressen og senatet støtter dette målet. Det har blitt slik at "å adressere klimaendringene" har fått betydningen "null utslipp innen 2050." Det målet hadde det ikke vært mulig å se for seg for få år siden.

Extinction Rebellion og noen andre grupper mener rike land bør avkarboniseres innen 2030 for å gi utviklingslandene litt slakk. Men det kravet har (så godt som) blitt borte underveis i forhandlingene, 2050 er et ambisiøst mål i seg selv.

Det andre premissen som ble satt var at man ikke kunne regne med at republikanerne kom til å bidra med noe positivt. Lederen for republikanerne i senatet Mitch McConnell og presidenten har overbevist dem om at det ikke er noe å hente på å forsøke å samarbeide med dem. Demokratene vil forsøke å redusere klimagassutslipp så mye de klarer på egen hånd. Det vil antakelig ikke være nok, men det er ingen grunn til å late som om Det republikanske partiet ikke er dysfunksjonelt, irrasjonalt og korrupt. 

Siden det ikke var mulig å samarbeide til høyre, måtte demokratene fokusere på å samle venstresida, på å få så mange grupperinger på venstresida med på laget som mulig. De ser på det slik at de ikke kjemper mot et annet parti, men handler fordi vitenskapen krever det.

Det tredje de forutsatte var at karbonprising ikke har noe for seg i lengden. Prisene ville ikke blitt høye nok. Hvis målet for 2050 skal nås må det sterkere lut til. Klimakvoter er for selskap som vil pynte på omdømmet sitt. Det er heller ikke mange nok som støtter det. Karbonskatt vil heller ikke virke.

Selvfølgelig kan karbonprising fortsatt bli aktuelt, men det er ikke lenger "planen som skal løse alle problemer."

Hva er så pilarene under denne nye plattformen?

En så stor økonomi som USA er det lite sannsynlig at vil kvitte seg med alle karbonutslipp før 2030.  Det er flere sektorer, som for eksempel tungindustrien, hvor alternativene ikke er fullt utviklet enda. Da er det svært viktig at USA har rask utvikling på de områdene der det finnes alternativer og løsninger. Elektriske biler og elektriske hus er de opplagte kandidatene, disse to sektorene står bak to tredeler av utslippene i landet.

Flere stater, Colorado, Washington og California, har innført lovgivning som fremmer salg av elektriske biler. Elisabeth Warren, Bernie Sanders og Mike Bloomberg ville alle gjøre kraftsektoren karbonfri, forby nye biler og nye bygninger som ble drevet av fossilt brennstoff fra 2030. De fleste gruppene på venstresida er enige om disse målene. Selv om detaljene, selvfølgelig, varierer. 

Venstresida er også enige om at dette vil kreve tunge investeringer fra det offentlige. Selv om dette ikke er noe nytt er det noe med tiden vi lever i som gjør at denne ideen resonnerer, en økende forståelse for hvor dramatiske klimaendringene vil bli, den voksende støtten og innflytelsen til Sanders-lignende sosialisme, et behov som har bygd seg opp etter tiår med offentlig sparebluss, osv.

De demokratiske presidentkandidatene har forstått tegningen:

• Bernie Sanders vile bruke 16,3  billioner dollar over ti år
• Elisabeth Warren og Julián Castro ladet på 10 billioner
• Jay Inslee på 9, Cory Booker på 3
• Amy Klobuchar landet et sted mellom 2 og 3 billioner dollar
• Tom Stever og Pete Buttigieg rundt 2

Sanders ville bruke offentlige midler, de andre offentlige midler sammen med innsamlede midler.

Disse pengene skal investeres på mange områder, en nasjonal, grønn bank, elektrifisering av landsbygda, bredbånd til alle, kraftlinjer, infrastruktur for lading av elbiler, etc. Alle områdene har det til felles at de støtter grønn industri, produksjon eller forskning, og framfor alt: de skaper jobber, godt betalte, høykvalitetsjobber.  

Fagforeninger, folk i industri som har utvunnet fossilt brennstoff og som rammes av de grønne tiltakene, har vanligvis ikke blitt prioritert i klimadiskusjoner, men denne gangen ble de invitert til bordet fra starten av og har vært med å forme plattformen. Demokratenes strategi var jo å samle venstresida, å skape en bredest mulig koalisjon uavhengig av hvem som hadde samarbeidet før. Det er en styrke å ha både klimaorganisasjoner og fagforbund med på laget.

Men den største endringen fra tidligere tenkning er nok prinsippet om rettferdighet først.

1. Fagforeningene

I fjor gjorde Washington et vedtak om 100%-ren-energi, som ga skattefordeler til prosjekter som har ren energi som mål, men gjorde skattefordelene betinget av at man fulgte visse arbeidsstandarder. Prosjekter som betalte anbefalt markedslønn kunne trekke fra 75% av investeringene, for å kunne trekke fra 100% måtte de signere en tariffavtale, som ga arbeiderne bedre lønn og flere rettigheter.

Washington's lov om 100%-ren-energi er bare fem måneder gammel men har allerede ført til at flere utbyggere har valgt å inngå tariffavtale med arbeiderne. Fornybar energi er ikke en ny ting i Washington, men det har aldri blitt gjennomført så store prosjekter med fagforeninger før.  

Klimaforkjemperne ønsker å løfte slike løsninger opp på et nasjonalt nivå. Drømmen er at amerikanske arbeidere skal bli organisert og myndiggjort. De trenger styrket rett til å organisere seg, minstelønn, moderne overtidsregler, mm. Den blågrønne alliansen (BlueGreen Alliance) ønsker regler om at det offentlige skal velge amerikansk, rent, trygt og lovlydig når de kan. Vision for Equitable Climate Action vil at ale jobber skapt av det offentlige skal holde høy standard (trygg arbeidsplass, fast lønn, tariffavtale, overholde sikkerhetstandarder). 

Det har tidligere vært et problem at grønne tiltak har gitt usikre, dårlig betalte jobber.

2. Samfunn fundert på fossilt brennstoff

Folk som jobber med fossilt brennstoff tror enda ikke at de kan få det like godt eller bedre i en økonomi basert på fornybar energi. De har mange si mye vakkert, men erfaringen tilsier at tap av jobber i olje, gass eller kull som regel medfører at hele lokalsamfunn blir fattige.  

Demokratene har i det minste forsøkt å hjelpe. Obama hadde en stor plan for slike lokalsamfunn, men senatet vedtok den ikke. Hillary Clinton gikk til valg med en pakke på 30 milliarder dollar øremerket å skulle lempe på konsekvensene for gruvesamfunn. 

I stedet for å fokusere på utslippsreduksjon og ta de berørte samfunnene med som en ettertanke vil demokratene denne gangen sette mennesker i sentrum. Berørte arbeidere må få beholde pensjonen sin, retten til helsepleie, støtte og omskolering. Mindre innsats enn det holder ikke, men det er nok allikevel billigere (økonomisk og politisk) enn å ha dem mot seg for alltid.

3. Lokalsamfunn som går foran

Ideen om klimarettferdighet kommer av den enkle sannheten at nesten all klimaskade går ut over sårbare miljøer, familier med lav inntekt, fargede, urbefolkning, osv. De bor oftere nærmest utslippene, får i seg mest forurensning, kommer mest i kontakt med industrielt avfall, osv. 

Det at klimarettferdighet er sentralt i den nye plattformen er viktig. Det at de berørte satt ved bordet og var med å lage den var enda viktigere.

Alle de demokratiske presidentkandidatene tok dette opp i valgkampen sin. 

Så oppsummert: "Standarder, investeringer og rettferdighet," er demokratenes klimapolitikk for framtiden. I stedet for en sølvkule (karbonskatt) får velgerne en haglepatron med sølvkorn, mange små tiltak som bidrar til en større helhet. Det har sine fordeler, det vil være lettere å forklare hvordan dennepolitikken vil berøre ulike grupper, større deler av statsapparatet vil bli involvert, det vil være vanskeligere å stanse den, for hvis en liten bit stanset vil alle de andre små tiltakene likevel gå videre.

Og, hvor man tidligere måtte innom republikanerne for å få vedtatt noe, kan mye av den nye plattformen gjennomføres uten vedtak. 

Det er tre måter demokratene kan ta ansvar for klimaet:

1. Kull-, olje- og gassindustrien blir stadig oftere saksøkt og trukket for retten. De demokratiske president kandidatene sier alle at de støtter dette, særlig Kamala Harris og Bernie Sanders, men også Joe Biden. 
2. De finansielle institusjonene bør reformeres slik at de tar større hensyn til risikoen forbundet med å investere i fossilt brennstoff.
3. Slutte å subsidiere fossilt brennstoff. Dette sier alle at de vil, det har de sagt i tiår. Men ingen har gjort det enda. 

Noen konservative demokrater (og noen grupper med arbeidere) er negative til en direkte konfrontasjon med oljeselskapene. Men forsøk på å begrense gruvedrift, oljeboring og transport av fossilt brennstoff har blitt populært hos grasrota i partiet og hos Sanders, Inslee, Steyer og Bloomberg. Biden har sendt blandede signaler om dette, selv om han sier han vil "forby nye oljefelt på offentlig jord og vann" og modifisere avgifter så de gjenspeiler klimakostnader". 

Det er ikke alltid så lett å forstå hva politikerne kan få til. Aktivister har kjempet for å forby "fracking" (dagbrudd hvor man bruker enorme mengder vann), men det er ikke noe en president kan gjøre (fordi det foregår på privat grunn) og noe kongressen ikke vil gjøre. Det beste man kan håpe på er å redusere etterspørselen så slike prosjekter blir mindre lønnsomme.

Den begrensende faktoren på venstresida er fagforeningene i de gamle industriene, metallarbeidere og rørmakere som har tjent penger på borerigger og rørledninger og som ikke vil at det skal slutte. De er ikke i flertall, det er det lærere, helsearbeidere og offentlige tjenestemenn  som er, men de har forholdsvis mye makt og mangedemokrater er lojale til (eller frykter) dem.

Selv om karbonprising fortsatt er et tema, er holdningen nå at det er "kjekt å ha", men vil ikke gi den effekten vi trenger. De som snakker om klimarettferdighet vil at forurenserne skal legges ned, ikke kjøpe seg kvoter og fortsette.

Atomkraft er noe venstresida aldri ha klart å bli enige om. Men det synes nå som om de ikke er så uenige som temperaturen på debatten skulle tilsi. Eksisterende atomkraftverk oppfattes å være verdifull karbonfri energi som kan beholdes til de kan byttes ut med noe bedre. Selv atomkrafttilhengerne mener nå at det er for dyrt å bygge nye slike kraftverk. Noen er bekymret for lokal forurensning rundt atomkraftverk og urangruver.

Karbonfangst er et vanskelig tema. Dette er noe det går an å få republikanere (og konservative demokrater) med på. Hvis det er et område der partiene kan bli enige er det dette. Men venstresida liker det ikke, det ligner for mye på kvotehandel. Karbonfangst lar forurenserne fortsette å forurense med alle de lokale skadevirkningene det har. Anlegg som forgifter barn bør stenges og ikke gjøres mer lønnsomme, mener de.

Fagforeningene i industrier som vil tjene penger på å bygge anlegg og infrastruktur som trenges for å drive karbonfangst, vil gjerne ha dem. Det ser ut som om skeptikerne kan gå med på å bygge anlegg som henter karbon fra lufta, men ikke anlegg som er koblet til en produksjonslinje i en fabrikk. Alle er enige om at gigatonn med karbon må fjernes fra atmosfæren.

Det finnes mye god klimapolitikk som ikke er med på lista: bærekraftig jordbruk, tilpasning og motstandsdyktighet, internasjonal klimalovgivning, reduksjon i karbonbruken i tungindustrien, mm. Alle disse bør sees på hvis man skal lage en omfattende klimapolitikk. Men det er det ikke meningen at plattformen skal være, den er en plan for å få til noe.

 

Med mange forskjellige utgangspunkt har venstresida klart å meisle ut en robust klimapolitikk bygget på standarder, investeringer og rettferdighet. Prosessen har vært inkluderende. Gjenstående problemstillinger er ikke sentrale og vil ikke stå i veien for framskrittet. Godt jobba.

Så gjenstår det å se om partiet klarer å bruke dette til noe. Alt ligger i Joe Biden's hender.

Kilde: 

Vox, energy and environment, At last, a climate policy platform that can unite the left, 27. mai 2020,

https://www.vox.com/energy-and-environment/21252892/climate-change-democrats-joe-biden-renewable-energy-unions-environmental-justice

Søkeord: klimapolitikk, USA, klimakvoter, klimaendringer, global oppvarming, karbonfangst, bærekraft, atomkraft, fossilt brennstoff