Klimakvoter forklart - Kan vi kjøpe oss fri fra ansvaret?

Klimakvote har blitt en svært populær, og kontroversiell, måte å bekjempe klimaendringene på.

Hva har disse til felles: Amazon, Delta Airlines, Elton John, Justin Trudeau, Austin (Texas), Norge, Nestlé og Olympiaden i Tokyo 2020? Jo, de har alle forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene sine, eller kutte dem helt. Og taktikken deres er den samme: De skal gjøre det ved å kjøpe klimakvoter.

For selskap som Amazon og Delta som skal bli klimanøytrale i sum, betyr det å kjøpe kvoter for alle utslippene sine. Dette har skapt et voksende marked verdt mange milliarder dollar. Klimarapporter fra FN har vist at "best-case" scenarioet for klimaet er i ferd med å bli umulig å nå, særlig med de enorme skogbrannene i Amazonas og Australia. Dette har skapt en voksende interesse for å kjøpe klimakvoter, forårsaket blant annet av sosialt påtrykk fra andre og flyskam.

I løpet av 2019 vokste antall personer, organisasjoner og bedrifter som begynte å kjøpe klimakvoter for flyturene sine med 700%. Veksten kan deles i to kategorier:
  • de som kjøpte kvoter frivillig 
  • de som kjøpte kvoter for å overholde regler eller avtaler.
I følge Ecosystem Marketplace, var størrelsen på det frivillige markedet nær 300 millioner dollar i 2018 (det siste året vi har data for). Det ble handlet omtrent 100 millioner metriske tonn karbondioksidekvivalenter. Estimater på størrelsen på klimakvotemarkedet varierer fra 40 til 120 milliarder dollar.

Markedet vil fortsette å vokse. Presset av kundene og deres egne ansatte har 170 store selskap erklært at de vil være klimanøytrale før midten av århundret (eller før). Det samme har 77 land og mer enn 100 byer.

Skal alle klare dette må de etterhvert slutte å slippe ut karbon. Dette vil vise seg vanskelig for noen, nemlig de som i stor grad er avhengig av å selge (eller forbruke) olje, gass eller kull. Men de planlegger altså å kjøpe seg ut av problemet. Noen andre skal kutte utslippene for dem.

Kvotehandel har ikke en lang, vakker historie. Tvert i mot handler det, som regel, om å love mye og levere lite. Noen etablerte systemer for kvotehandel er: FN's REDD+ program og Kyoto-protokollens Clean Development Mechanism. Begge har en dårlig merittliste. Uenighet om reglene rundt kvotekjøp har gjort internasjonale forhandlinger om klimautslipp vanskelige. 

Fem ting vi vet om handel med klimakvoter er:

1. Hva er et karbonregnskap.

Regnskapsførsel, hvor positive poster balanseres mot negative, er slik bedrifter holder orden på økonomien sin. Slike regnskap har tidligere vært effektive verktøy for å løse klimautfordringer, for eksempel bekjempelsen av sur nedbør ved å holde orden på utslipp av nitrogenoksid. 

Men dette kunne være lokale regnskap, den sure nedbøren falt nær forurensningskilden. Klimagassutslippene er et globalt problem, så vi vil ikke merke bedringen raskt. 

Anja Kollmuss i Zürich, som er ekspert på klimakvotehandel forklarer: "Siden problemet er globalt, spiller det ingen rolle hvor utslippskuttene skjer. Du kan betale forutslippskutt der de er billigst."

Ta for eksempel en bedrift som produserer stål (et godt eksempel for stålindustrien står for 5% av utslippene i verden). I stedet for å bruke år på å få plass finansiering og planer til en større ombygging av anlegget, kan de begynne å kjøpe kvoter i stedet. Dermed kan stålverket oppgi utslippet sitt som differansen mellom faktisk utslipp og kjøpte kvoter. Ideelt sett burde pengene styres til et sted det er bruk for dem. Til et prosjekt for å gjenreise mangroveskogene i Indonesia, for eksempel. (Mangrovetrær lagrer 5-10 ganger så mye karbon som et tilsvarende areal med regnskog). 

Systemet virker også for land. Ta Norge som eksempel. Norge får 98% av energien sin fra fornybare kilder. Men flytrafikken vokser fort og er vanskelig å avkarbonisere. Så Norge betaler Brasil, Sør-Afrika og andre storebeløp som skal brukes til å omstille industrien der til renere energikilder.

[Min mening: Med et stort behov for mer energi i Afrika og en idiot som sjef i Brasil tviler jeg på at disse pengene bidrar til noe bra.]

Men, et stort men, for å begrense klimaendringene må verden slutte helt å slippe ut karbon og vi må fjerne karbon som allerede er der fra lufta. Det finnes ikke nok karbonkvoter å kjøpe i forhold til alt vi slipper ut. Klimakvoter kan brukes av noen for å vinne litt tid. Men kanskje er det akkurat de som vil kjøpe kvoter (fordi å gjøre noe med utslippene deres er krevende) som burde komme igang først.

2. Hva er en god karbonkvote.

Her er fire ideer til hvordan kvoter bør være:
  1. Kvotene må kunne summeres
    Vil en kjøpt kvote virkelig føre til en besparelse av tilsvarende størrelse et annet sted. En besparelse som ikke ville funnet sted ellers. Norge kan for eksempel betale noen for ikke å hugge regnskog.
  2. Endringen kvoten betaler for bør være varig.
    Det hjelper lite om de som fikk betalt for ikke å hugge regnskog gjør det likevel noe måneder senere. Dessuten er de store skogbrannene vi opplever bevis på at regnskogen kanskje ikke er det beste stedet å lagre karbon.
  3. Dobbelt-regnskap er uønsket
    Hvis Norge oppgir kvoten de har kjøpt som sin og Brasil oppgir at de har skjermet regnskogen de fikk betalt for å skjerme, telles kvotene dobbelt. Det er juks og redder ikke verden.
  4. Lekkasje er uønsket
    En fabrikk som må betale klimakvoter for utslippene sine blir lagt ned. Eierne bygger en ny fabrikk i stedet, et sted der det ikke finnes slike krav. Dette må unngås.
3. Finnes det nok regnskogprosjekter?

Mange av prosjektene nå er restaurering av våtmark og regnskog. Men det finnes andre gasser enn karbondioksid og regnskog er ikke den eneste måten å fange dem på.

Industriell karbonfangst er viktig.

Å fange andre gasser er tilsvarende viktig. Hvis karbondioksid har en varmende effekt på 1, vil metan ha 30 og nitrogenoksider ha 300. Dette er utslipp fra industriprosesser, så de er mye enklere å unngå, fange eller ødelegge. Her har kvoter opplagt noe for seg, det er enkelt å kvantifisere hvor mye utslipp en fabrikk har kuttet.

Problemet her er at slike prosjekter ikke gir noen særlig PR-effekt. Det er mye mer "sexy" å si at du har reddet så og så mye regnskog.

Fornybar energi er et annet alternativ, men er vanskelig å kvantifisere, særlig siden prisen på fornybar energi faller så raskt.

4. Hva er problemet med kvotehandel?

Enkelt å greit: Problemet er at de som mottar pengene ikke gjennomfører utslippskuttene de har lovet. Så det forurenserne kjøper seg er god samvittighet, ingenting annet.

Regnskog Norge har betalt for i årevis, ble hugget eller brent likevel. Men det virket en stund, Brasil ble beviselig avskoget i et lavere tempo mellom 2005 og 2014.

Et annet problem: Klimakvotene er for lavt priset.

Nummer tre: Deter for lett å jukse. Kina økte utslippene sine med vilje, for så å ta betalt for å redusere dem igjen.

Nummer fire: Noen kan se dette som en mulighet for å bli rik. I 2011 var det en kanadier som kjøpte noen tonn metallspon som han strødde på havet. Meningen var at dette skulle forårsake en algeoppblomstring som så laks kunne spise og slik fange karbonet. Millionbutikk tenkte han, men dette ble aldri godkjent som utslippskutt. 

5. Da er vel problemet løst?

Nei, vi kan ikke kjøpe oss ut av problemet. Kvotene kan føre til at endringene skjer saktere enn nødvendig. Men det vil bli færre kvoter å få kjøpt etterhvert. For vi må og vi kommer til å kutte utslipp på ordentlig.  

Kilde:
Vox.com, Can you really negate your carbon emissions? Carbon offsets, explained.. 27. februar 2020,

Søkeord: klimakrise, utslippskutt, klimakvote, regnskog, karbondioksid, nitrogenoksid, metan, karbonfangst, kvotehandel

































Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Rapport: Klimaendringene kan få katastrofale følger for verdensfreden.

Villsvin skutt på Hvaler

Jyoti Fernandes: Farmers don’t have to contribute to the environmental crisis – we can solve it